Den økonomiske og monetære union
Av Håvard Holden, Senterungdommen
Innledning
Tross stor folkelig motstand, har EU innført felles mynt (Euro),
og etablert den økonomiske og monetære union. Tanken om et samarbeid
eksisterte lenge før 1991. De første visjoner om en økonomisk og monetær
union fra EU-kommisjonens side går faktisk helt tilbake til 1962, men det
var først i Maastricht-traktaten (1991) at dette samarbeidet ble stadfestet
og realisert. Målet med et slikt samarbeid var å sikre prisstabilitet og
dermed lav inflasjon. Dessuten ble det jo enklere for næringslivet å handle
på tvers av landegrensene, og næringslivet tjener jo på å være knyttet opp
mot en solid valuta. Det skaper stabilitet, ikke minst med tanke på å
forebygge valutaspekulasjon. Men hvorfor sa Storbritannia, Danmark og Sverige
nei til et slikt samarbeid? En skulle nesten tro at det var fordelaktig for
dem siden de var medlem av EU. Et poeng kan kanskje være at folk vil holde fast
på sine pund og kroner av nostalgiske årsaker. Sedler og mynter er jo og i
høy grad nasjonale symboler, de skaper identitet. Men det ligger nok òg
andre argumenter i bunn som veier tyngre enn dette.
Maastricht-traktaten
”EF har vært et marked, nå blir det for alvor en stat”. Det var nok mange
som påstod dette da 12 stats- og regjeringssjefer samlet seg til et toppmøte
i Maastricht. Det var her de gikk fra et felleskap (EF) til union (EU).
Maastricht-traktaten befestet språkbruken omkring EUs tre søyler. Traktaten
la opp til at EU skulle utvikle seg til en økonomisk og monetær union med
felles valuta og sentralbank, og sammen med tollunion, landbruk, fiske og
alt annet som går under det indre markedet, kom dette under søyle 1 i traktaten.
Søyle 2 omfattet EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og søyle 3
omfattet politi- og justissamarbeid og innvandringspolitikk.
Midlene for å oppnå økonomisk og sosial vekst, som omfattet søyle 1, var
å etablere et område uten indre grenser. Fri markedsøkonomi var kjernen i
traktaten. Det ble etablert en fri flyt innenfor det indre markedet gjennom
opphevelse av toll og andre restriksjoner for inn- og utførsel av varer mellom
medlemslandene. En fjernet hindringer for fri bevegelighet av varer, personer,
tjenesteytelser og kapital som blir omtalt som ”fire friheter”. Det ble innført
penge- og valutapolitikk med prisstabilitet, og det ble opprettet et europeisk
system av sentralbanker (ESCB) og en europeisk sentralbank (ECB), som skal
fastsette rente- og valutapolitikken for EU-landene.
Konvergenskriteriene
For å sikre at pengeunionen bare skulle omfatte land som hadde oppnådd
tilstrekkelig sammenfall i prisstignings-, valutakurs-, og renteutvikling, og en
rimelig balanse i de offentlige budsjettene, måtte landene som skulle bli medlem
av ØMU oppfylle konvergenskriterier som ble satt. Overvåkningen av at disse
konvergenskriteriene ble holdt, ble overlatt til kommisjonen og ”Det
europeiske monetære institutt” (EMI). De skulle da gi sin beretning om
landene oppfyller kriteriene til Rådet, som med kvalifisert flertall gir
anbefaling til det Europeiske råd (stats- og regjeringssjefer). Det Europeiske
rådet skulle så med kvalifisert flertall ta stilling til om medlemslandene
oppfylte kravene, om det var hensiktsmessig å starte et valutasamarbeid, og
de skulle også fastsette dato for når dette skulle bli innført. Som vi kan se
er hele denne beslutningsprosessen lagt til overnasjonale organ.
De fire konvergenskriteriene som skulle oppfylles var:
- Den gjennomsnittlige prisstigningen over det siste året skal ikke være mer
enn 1 ½ prosentpoeng høyere enn de tre medlemslandene med lavest prisstigning
- Det gjennomsnittelige rentenivået over det siste året skal ikke være mer enn
2 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for de tre medlemslandene som har lavest
prisstigning
- Landet skal ha deltatt i EUs fastkursmekanisme ERM med normale svingningsmarginer
i den siste toårsperioden, uten å ha devaluert
- Budsjettunderskuddet til et medlemsland skal ikke overskride 3 % av BNP, og
bruttogjelden i offentlig forvaltning skal ikke være mer enn 60 % av BNP.
EMIs konvergensrapport bestemte altså hvilke land som hadde oppfylt kravene.
Det var viktig å få ned den offentlige gjeldsandelen, slik at land ble mindre
sårbare for økninger i rentenivået. Fristen for innføringen av felles valuta ble
først satt til 1997, men tallene viste at kravene ikke var tilfredstilt, men at
tendensen var avtakende. De største avvikene fra referanseverdien var i offentlig
bruttogjeld, der Belgia og Italia hadde mer enn 120 %. Derfor ble innføringen av
en felles valuta utsatt til 1. januar 1999, og tre år etter, altså 1. januar 2002,
ble euromynter og -sedler introdusert.
Budsjettdisiplin
I traktaten ble det fastslått visse sentrale prinsipper, og det gjelder
særlig prinsippet om prisstabilitet og om en åpen markedsøkonomi med fri konkurranse.
For å holde en prisstabilitet og en stabil valutakurs, kan det for eksempel ikke
tillates at inflasjon (prisstigning) forringer verdien av mynten. Medlemslandene
må derfor holde prisutviklingen under kontroll. Det ble innført en budsjettdisiplin
med presise referanseverdier. Landene er forpliktet til å holde budsjettunderskuddene
under 3 % av brutto nasjonalprodukt (BNP), og de må holde seg under 60 % i offentlig
gjeld av BNP i markedspriser.
Ved å følge disse kravene om budsjettdisiplin og konvergenskriteriene mister
det enkelte land muligheten til å bruke finanspolitiske virkemidler for å bekjempe
arbeidsløshet og nedgangskonjunktur. ØMU kan virke som ei tvangstrøye der styresmaktene
prøver å motvirke stor arbeidsløshet. I en slik situasjon med høy arbeidsløshet kan
det være lurt å gå med et budsjettunderskudd som overgår de 3 % som er satt i
konvergenskriteriene. På den måten får landet i gang den økonomiske aktiviteten,
det blir en større sysselsetting og arbeidsløsheten går ned.
Selv om EU-landene ikke har lov til dette, syndes det. Tyskland, Frankrike og
Portugal har hatt budsjettunderskudd som har vært mer enn 3 % av BNP de tre siste
årene. Normalt skulle disse landene fått straffesanksjoner, men EU våger ikke å
utfordre Frankrike og Tyskland som er to av stormaktene i EU. Dessuten har
EU-kommisjonens leder, Romano Prodi, karakterisert reglene om grenser for
budsjettunderskuddet som idiotisk stive. Det er Kommisjonen som eventuelt skal
innføre straffesanksjoner mot land som synder. En annen ting som kan virke litt
paradoksalt er at Tyskland var sterkeste pådriver for innføring av Euro, og nå
møter de seg selv i døren.
En annen konsekvens av at landene må følge de satte krav, er at det skjer en
gradvis avvikling av den offentlige velferden til fordel for et mer privatisert
velferdssystem, regjeringen er tvunget til å skille ut og privatisere for å
spare på de offentlige budsjetter.
Fasene i ØMU
Som følge av den økonomiske og monetære union har det vært ført en stram
økonomisk politikk i alle EU-landene. ØMU består egentlig av tre faser, men det er
de såkalte konvergenskriteriene som er nevnt ovenfor som da er helt sentrale i
forhold til det enkelte lands økonomiske politikk.
Den første fasen innebærer at EU-landene skal samordne deres økonomiske
politikk. Samtidig skal landene gjensidig overvåke hverandres økonomier for å
sikre en ensartet utvikling. Det ble også stilt krav til at landene skulle delta
i EUs fastkursmekanisme ERM, som var fra 1992 til 1994.
Overgangen til den andre fasen skjedde 1. januar 1994. I denne skal
EU-landene følge faste mål – konvergeringskriterier - for den økonomiske politikken,
disse er beskrevet før i artikkelen.
For å kunne delta i ØMUs tredje og siste fase, som innebærer en fastlåsing av
landets valutakurser i forhold til den felles mynt, euro, må det enkelte land altså
leve opp til disse kravene.
Den europeiske sentralbanken
En har tidligere sett at medlemslandene mister muligheten til å bruke finans-
og pengepolitiske virkemidler. En slik avpolitisering av politikken blir også
videreført i bestemmelsene om den monetære politikk. Det ble etablert et europeisk
system av sentralbanker (ESCB) og en europeisk sentralbank (ECB).
Den europeiske sentralbankens ledelse består av ECBs direksjon og
sentralbanksjefene i medlemslandene, i alt 18 styrerepresentanter. ECBs direksjon
består av seks personer med høyt omdømme og faglig bakgrunn. Dette ekspertorganet
utnevnes etter felles overenskomst mellom medlemslandenes regjeringer, og velges
for en periode på 8 år.
Til forskjell fra Norges Bank, som skal virke innenfor de retningslinjer som er
fastlagt av politiske myndigheter, og som er direkte politisk styrt, har ikke ECB
noe kontrollorgan som overvåker maktutøvelsen. Det er formulert eksplisitte prinsipper
om sentralbankens uavhengige stilling: ”Under utøvelsen av gjennomførelsen av de
oppgaver og plikter, som de har fått pålagt av traktaten og ESCB-statutten må verken
ECB, nasjonale sentralbanker eller medlemmene av disse besluttende organer, søke eller
motta instrukser fra fellesskapsinstitusjoner, organ fra medlemslandenes regjeringer
eller fra noen annen side”
ECB fastsetter rente- og valutapolitikken for de deltagende 12 EU-landene.
Danmark, Sverige og Storbritannia er ikke med. Sentralbankens viktigste oppgave er
å sikre prisstabilitet, og dermed lav inflasjon. Det er urealistisk at den samme
renten skal kunne være den riktige for irsk økonomi i kraftig vekst og en tysk økonomi,
der veksten nesten er stagnert.
Dessuten er det paradoksalt at det organet som er ansvarlig for EUs rente-
og valutapolitikk, også skal være med på å sikre at euro-landene overholder
konvergenskriteriene. Konvergenskriteriene legger jo voldsom begrensning på det
enkelte lands mulighet til å føre en selvstendig økonomisk politikk.
Norge - et annerledes land
Problemet for Norge er at norsk økonomi skiller seg mye fra økonomien i EU.
Norge har en typisk råvareøkonomi som i stor grad er basert på eksport av fisk,
olje, metaller og papir. Derfor er norsk økonomi knyttet til råvareprisene på
verdensmarkedet. Når disse er høye går norsk økonomi godt.
Tilfellet for EU er det motsatte. De fleste av EU-landene har en økonomi
som innebærer videreformidling av råvarer. Mange av EU-landene importerer mye
av oljen fra Norge, det er klart at de er tjent med at råvareprisene er lave.
Situasjonen blir da at når norsk økonomi går godt går økonomien dårlig i EU,
og omvendt, Norge vil ha en annen konjunkturutvikling enn resten av EU-landene.
Det fører til at norsk økonomi ofte har behov for andre finanspolitiske grep
enn EU-landene. Dersom Norge var medlem av ØMU ville det være umulig å føre en slik politikk. Et annet poeng er at valutaen fjerner ytterlige kostnadshinder for fri flyt av varer og tjenester. Dette vil føre til økt konkurranse og lavere priser.
Konklusjon
Euroen er neppe et fornuftig tiltak for å fremme folks økonomi og velferd.
Som vi har sett har den økonomiske og monetære union skapt problem for land som
sliter med nedgangskonjunktur og arbeidsløshet, landene har rett og slett ikke rom
for å ta viktig grep som kan bedre økonomien. Det vil hele tiden være ulikheter
mellom land, noen er i vekst andre i fall, det er derfor urealistisk å ha den
samme rente- og prisutvikling. Euroen er innført mest av politiske grunner,
som viktigste byggekloss i unionen. Euroen tvinger fram samordning av økonomisk
politikk og kan oppfattes som et stort steg frem mot ”Europas forente stater”.
| 